MODERNISTISKE TREKK I SISTE DEL AV
SULT, OG BRUDD MED PERIODEN
Sult av Knut Hamsun er en roman skrevet i 1880, altså i den litterære
perioden modernismens første del, nemlig nyromantikken. I denne perioden ble
det fokus på å danne brudd med den tradisjonelle litteraturen, både i form,
virkemidler og tematikk. Realismens sentrale fokuset på samfunnsproblemer i
tematikken, gikk over til et fokus på menneskets indre tilstander og det
ubevisste sjeleliv. Videre, skjedde det endringer i formspråk og formstil ved
at synsvinkelen ble mer subjektiv og flere sjangre, blant annet romanen, ofte
manglet en tydelig kronologi og handlingsutvikling. Virkemidlene som de
modernistiske forfatterne brukte, skilte seg også fra de realistiske
forfatternes bruk, ved at fokuset gikk fra skildring av nøyaktig slik verden og
samfunnet så ut, til et fokus på å vise verden gjennom sine egne øyne. Romanen Sult av Knut Hamsun er et eksempel på en tekst som inneholder alle disse
bruddene med det tradisjonelle innenfor litteraturen. Likevel er det ikke til å
stikke under en stol at romanen også har fremtredende brudd med modernismen som
periode.
Tematikken i siste del av Sult tar for seg det ubevisste sjelelivet til den navnløse hovedpersonen, noe
som er et svært modernistisk tema. Hans følelse av sult og skam er fremtredende
gjennom hele romanen, og er begge sentrale temaer. Hovedpersonens tanker og
handlinger er preget av graden av sult han bærer på. Når han er veldig sulten,
tenker han ikke klart og er veldig fremtidspessimistisk: "Herregud, om det
bare blev en ende på det nu! Jeg vilde inderlig gjerne dø". Selv om
hovedpersonen er lutfattig og er i ferd med å sulte i hjel, føler han en enorm
skam over å få økonomisk hjelp fra andre. Et eksempel på dette er når Hamsun
skildrer hovedpersonens møte med "Kommandøren" i siste del av
romanen, hvor "Kommandøren" får vite at jeg-personen ikke har spist
på flere dager, og gir han ti kroner: "Nu vakner skamfølelsen i mig, jeg
raver igjen bort til husvæggen og holder mig fast". Hovedpersonens
framtidspessimisme og irrasjonale tenkning ved iherdig sult, er en kontrast til
hovedpersonens tanker og syn på framtiden når han har fått næring i kroppen.
Tankene og handlingene er da mye mer rasjonelle og positive. Med dette får
Hamsun fram hovedpersonens ubevisste sjeleliv, og det indre han ikke har
kontroll over: Sulten, og de handlingene graden av sult fører med seg. Fordi
tankene og handlingene til jeg-personen er vidt forskjellige ved følelse av
sult og ved metthet, danner dette et sentralt opp-og-ned-mønster i romanen.
Videre danner Hamsuns fokus på, og skildring av
jeg-personens forelskelse, et brudd med modernistisk tematikk. Modernistisk
tematikk preges av følelser som blant annet skildrer meningsløshet og verditap,
og er generelt svært pessimistiske. Forelskelsen til kvinnen med kallenavnet
Ylajali, danner derfor et brudd med denne tematikken, ved at hovedpersonen blir
svært varm inni seg og får en følelse av at livet har mening likevel, av å
tenke på henne. Dette skildrer Hamsun gjennom jeg-personens tankestrømmer i
siste del av romanen: "Så med en gang husker jeg Ylajali (..). Og lyset
trenger ganske svakt ind i mit sind igjen, en liten stråle sol, som gjør mig så
velsignet varm". Dette fokuset på forelskelse og glede i deler av romanen,
danner en parallell til mønsteret som graden av sulten til hovedpersonen fører
med seg; et opp-og-ned-mønster med verditap og dekadanse etterfulgt av lys og
glede i korte stunder.
Formspråket og formstilen i Hamsuns Sult er begge svært modernistiske. Den subjektive synsvinkelen i formspråket,
og fokus på indre monologer i form av hovedpersonens tankestrømmer er sentrale
virkemidler som modernistiske forfattere brukte for å få frem det ubevisste
sjelelivet til karakterene. Dette er også fremtredende i Sult, ved blant annet skildringer av jeg-personens følelser når han tenker
over hvor skranten kroppen hans har blitt: "Jeg sitter der på bænken og
tænker over alt dette og er temmelig trist". Gjennom disse indre
monologene og den subjektive og personlige synsvinkelen, får Hamsun klarere
fram det direkte indre, ubevisste sjelelivet til hovedpersonen, og leseren får
større innblikk i akkurat hvordan jeg-personen har det. I tillegg bærer
formstilen i Sult preg av nyromantikken og modernismen. Dette preget
ser man blant annet gjennom det faktum at romanen ikke har noen tydelig
kronologi, og ingen handlingsutvikling der leseren loses fram til en klar
avslutning. I tillegg får leseren aldri vite hvordan det til slutt går med
hovedpersonen, etter at han drar ut på en reise med båt til England. Alle disse
trekkene er svært modernistiske. Litteraturen skulle ha frie former.
Tittelen Sult danner i seg selv
et sentralt symbol i romanen, og er derfor et viktig virkemiddel. Sulten er ikke bare et symbol på elendighet, men
også et symbol på sulten etter suksess og kjærlighet. Sult som symbol på
elendighet ser vi tydelig gjennom hele siste del av romanen, ved at
hovedpersonen blir mer og mer skranten og mister håret: "Jeg væmmedes ved
mig selv (..). Jeg hater hele mit slunkne legeme og gyser ved å bære på det,
føle det om mig". Videre, blir sult et symbol på en sult etter noe mer.
Hovedpersonen er sulten på suksess ved å skrive artikler og få penger for de,
og sulten etter Ylajalis kjærlighet. Sulten og søken etter dette, og sult som
symbol på elendighet preger hele siste del av romanen.
Ingvild
