Tre bilder som
beskriver sinnsstemningen i denne delen av boken.
Sult
Fattig
Hovedpersonen
i boken sliter med å få endene til å møtes og er lut fattig. Han klarer ikke
oppdrive en krone og holder seg for god for å tigge og lyver heller enn å
fortelle den forferdelige sannheten. Han har skrevet et manuskrift til en
artikkel som han forventer å få noen kroner av, men det er ikke før om noen
dager.
Han
møter i slutten en bekjent som skal selge et ur, og som gladelig hjelper han
med noen kroner.
Fraværende
Sulten
gjør hovedpersonen fraværende, både i måten han opptrer på og også måtene han
snakker til seg selv på. Han tar seg i å snakke usammenhengende flere ganger og
må ha en indre monolog for å skjerpe seg. Han mister mer og mer forstand jo
lenger han går uten mat. "Jeg tok mig i å snakke uten sammenheng nok en
gang..."
Sult
Følelsen
av sult står mest sentralt også i del 2. I denne delen skildreer Hamsun også
denne følelsen veldig godt: "Kunde jeg ikke forresten stjæle mig en
håndfuld havre inde i stallen?" I
denne delen får man også et innblikk i hvordan sulten har påvirket utseendet
hans. "Jeg måtte være rent ubegripelig mager. Og øinenevar på vei ind
gjennem hodet. Hvordan så jeg egentlig ut?"
Tigging
Hovedpersonen
skjønner at hans eneste mulighet til å skaffe seg et par øre til brød er
gjennom tigging. Men han er et stolt mennesket og sliter med å klare det
skikkelig. Det er ikke før han virkelig skjønner at han er mager, at han har
suttet på sagflis i to dager at han klarer å ta mot til seg. Han blir allikevel
avvist blankt to ganger før han prøver seg en tredje og siste gang for dagen
med å selge knappene på vesten hans. Også da får han nei. Men det er da han
møter en bekjent som vil hjelpe han.
Georg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar